Spinal Tap


This is Spinal Tap USA 1983 Regi og Manus Rob Reiner Musikk Hehe... Med Michael McKean, Christopher Guest, Rob Reiner 82 min norsk tekst Utleie SF
Denne filmen, som i Norge har fått det noe platte og misvisende navnet Hjelp vi er i popbransjen, handler ikke om popmusikk, men om det mest ambisiøse bandet hardrocken har fostret. Spinal Tap er en fiktiv dokumentarfilm om et band som har mange likhetstrekk med Iron Maiden og, tro det eller ei, Jethro Tull ( De låter med andre ord jævligere enn Meat Loaf), og som lever opp til alle metal-sjangerens klisjeer. De er veldig heldige som har to visjonære i gruppa, men trommeslagerne deres har for vane å dø eller forsvinne på merkelige måter, uten at dette utdypes til fulle." Our last drummer died in a bizarre gardening accident" sier bandets frontfigur under et intervju.

Filmen er bygget opp som en dokumentarfilm, der regissøren (Rob Reiner) intervjuer bandet, slik at de selv kan skildre sin ferd mot stjernehimmelen. Når de skal gi ut sitt nye album "SMELL THE GLOVE" med musikalske perler som "Break like the wind" og "Big Bottom", får de problemer med plateselskapet, fordi coveret er kvinnediskriminerende. Det viser bandets medlemmer som holder en halvnaken kvinne lenket med hundehalsbånd. De bestemmer seg i stedet for å gi ut et helt sort album, "Just like The Beatles' White Album". Ambisjonene er altså helt på topp.

Vi får følge dem på deres Amerika-turné, der de spiller på celebre steder som militærbaser og lokale messer. Da det viser seg at deres tidligere så trofaste publikum svikter dem blir de tvunget til å finne på nye gimmicker, og hva er vel mer naturlig enn et kolossalt sceneshow. Bandets grusomme bassist, en ramjåt fusjon av Lemmy og Baldrick med en usedvanelig karisma og en slangeagurk i de åletrange buksene blir stengt inne i en kokong på scenen, og klarer så vidt å unnslippe. Under fremføringen av låta "Stonehenge", som er dummere og mer pretensiøs enn selveste Maidens (og Coleridges) "Rhyme of the Ancient Mariner", heises en Stonehenge replika ned på scenen, men den er bare en halv meter høy. De tok feil av fot og tommer. Manageren får gjennomgå og splid oppstår innad i bandet.

Bedre blir det ikke av at bandets ubestridte frontfigur har tatt med seg dama på turneen. Hun vil også gjerne ha et ord med i laget og forårsaker mye krangel når hun blander seg inn i driften. Akkurat som Yoko Ono saboterte for The Beatles. Bandet splittes, men gjenforeningen lar ikke vente lenge på seg, for disse sisterangskunstnerne innser at deres samarbeid er en nødvendighet for å fortsette å sprenge sjangerens grenser.

SPINAL TAP er en hysterisk morsomt harselas over alle rockens myter og klisjeer. Det filmen spør om er vel rett og slett: Hvor mye idioti er det mulig å rettferdiggjøre i kunstens navn? Vi får følge et band utelukkende bestående av imbesile tullinger, som ser på seg selv som kunstnere eller genier. Måten de svarer for seg i intervjuene har alt å si, og de er virkelig teite.

Rob Reiner som også står bak senere filmer som den nydelige Prinsessebruden og drittfilmen A Few Good Men har med Spinal Tap lager en av 80-tallets mest helstøpte komedier. Den underfundige humoren er basert på en hårfin balansegang mellom helt absurde innfall og suverene karaktertegninger. Skuespillerne klarer faktisk å gi karakterene et preg av alvor oppi alt surret. Det er nettopp dette, at bandmedlemmene virkelig er alvorlige i sine ambisjoner og i sin tro på egen genialitet som gjør filmen så morsom. Metalgudene utleveres og latterliggjøres i all offentlighet - og søker fremdeles etter ny trommeslager. Filmen blir morsommere hver gang den sees. The TAP rules!

mn


Nettverksgruppa 20/1-94, www@nvg.ntnu.no