Amarcord


Amarcord Italia, 1974 Regi Federico Fellini Manus Federico Fellini og Tonio Guerra Foto Giuseppe Rotunno Musikk Nino Rota Medv Bruno Zanin, Armando Brancia, Magali Noel, Ciccio Ingrassia, Giuseppe Lanigro, Puppela Maggio, Josiane Tanzilli, m fl 127 min 35mm, svenske tekster Utleie Egenimport, Warner Stockholm
"Jeg vet , jeg vet, at femtiåringen har rene hender, og jeg vasker dem to-tre ganger om dagen. Men bare om jeg ser med skitne hneder husker jeg tilbake til den gang jeg var gutt." Med dette enkle og usignerte diktet innledes Fellinis Amarcord.

Sammen med La Strada, La Dolce Vita og 8 1/2, er Amarcord en av Fellinis fire Oscar-vinnende filmer, og sannsynligvis den mest sette og best likte av dem alle. For der både La Dolce Vita og 8 1/2 i ettertid kan virke både tunge og pretensiøse, og der La Strada mest av alt er en vemodig historie om avhengighet, utmerker Amarcord seg med sin muntre og varme tilbakeskuende nostalgi.

Filmen utspiller seg på 30-tallet i en liten by ved Adriaterhavet, ikke ulik Fellinis barndomsby Rimini. Amarcord betyr "jeg minnes" på Romagna-dialekt, og preges som så mange andre av Fellinis filmer av selvbiografiske innslag. Men til forskjell fra hans andre tilbakeskuende filmer, er det denne gangen barndommen han tar for seg. Selv er han tilstede i filmen som den unge ubekymrete tenåringen som, i likhet med alle hans venner, bruker store deler av dagen til å fantasere om kvinner med store bryster og dertilhørende rumper. De mest fornøyelige delene av filmen kretser da også omkring den kåte guttegjengens forsøk på å oppnå kortvarige gleder og opphisselser.

Amarcord er satt sammen av episoder, skisser og erindringsfragmenter, løst vevd sammen av de forskjellige årstidene. Vi møter en rekke frodige, fargerike og enkle personer - som det er lett å få sympati for. Her finner vi en blind mann med sitt munnspill, den smårare piken som alle gjør sine første erotiske erfaringer med, den originale advokaten som forteller byens historie mens han trekker sin sykkel gjennom gatene. Og vi møter den lokale skjønnhet Gradisca, hvis navn er en utvetydig invitasjon: "Vær så god og forsyn dem!" Det eneste Gradisca lengter etter her i verden er ømhet og Gary Cooper.

Vi blir etterhvert kjent med familien til den tyranniske Aurelio. En gang i måneden henter Aurelio sin bror ut fra galehuset til familiært samvær. Hele familien kjører ut til bondegården hvor amn spiser frokost og holder siesta. Alt går idyllisk for seg inntil onkel Teo plutselig klatrer opp i et tre og nekter å komme ned igjen før noen har skaffet ham en kvinne. Hele ettermiddagen lyder hans klagesang: "Jeg vil ha et kvinnfolk!", og alle som forsøker å få ham ned får en stein i hodet.

På tross av en spinkel fortellerstruktur og en løs komposisjon, er Amarcord langt mer helstøpt enn mye av det andre vi har sett fra mesterens hånd. Livet har for fellini alltid vært et sirkus, men den pompøse rammen er her redusert og mindre distraherende. Det har gjort filmen til en av Fellinis mest fornøyelige og sebare!

ol/ys


Nettverksgruppa 20/1-94, www@nvg.ntnu.no