Kjære Emma


Edes Emma, Draga Bøbe Ungarn 1991 Regi Istvan Szabo Foto Lajos Koltai Musikk Tibor Bornai Klipp Eszter Kovacs Med Johanna ter Steege, Eniko Borcshok, Peter Andorai 90 min 35mm norsk tekst Utleie KF
Hvordan skaper man mening i tilværelsen når man lever i et samfunn i ideologisk krise, og alle tidligere faste holdepunkter er i oppløsning? Dette er spørsmålet som stilles i Kjære Emma. Vi er i Ungarn 1991. Muren har falt, kommunismen er i oppløsning som Leviathan i Rimbauds dikt. Emma og venninnen Bøbe er lærere i Budapest. De har dårlig råd, og deler rom på et offentlig hybelhjem. På skolen råder en ganske total forvirring, og ingen vet hva overgangen til kapitalisme vil bringe. Lærerne krangler og kaster dritt om hverandres fortid, alle er opptatt av å beskytte seg selv. Emmas forhold til skolens gifte rektor, som nekter å skille seg, gjør ikke ting mindre komplisert, og hvordan kan man fordre disiplin av elevene når man ikke lenger kan henvise til den sosialistiske oppbyggingen? Solidariten har forsvunnet helt med kapitalismens innmarsj.

Emma sper på den magre inntekten med å vaske for rike mennesker, mens Bøbe prostituerer seg. Det blir uansett snakk om å klare seg best mulig på egen hånd. Emma nekter å gjøre slutt på forholdet til rektoren, selv om det volder henne megen smerte, men det er den eneste måten hun kan beholde noe av den gamle orden på, for å unngå å bli gal. Et fint avbrekk fra den ellers så grå hverdag blir det når Emma og Bøbe får låne rektorens hytte, og opplever litt flyktig glede.

Dette er en ganske grå og pessimistisk skildring, men neppe en urealistisk presentasjon av dagens Ungarn. Den handler ikke om politikk, men om menneskesjebner. Szabo har i denne filmen valgt å tone alt ned i forhold til tidligere filmer som Mephisto og Møte med Venus, og vinner mye på dette. Filmen presenterer bare en fragmentert virkelighet, i forskjellige episoder, som introduseres med navn. Disse bruddstykkene gir allikevel god innsikt i problemene som opptar Szabo. Filmen blir således en intens, og først og fremst et meget intimt stykke samtidshistorie. Det presenteres naturlig nok ingen forslag til løsning på problemene. Men man får en økt forståelse for problemstillinger som ikke burde være så altfor fjerne, selv for oss ureflekterte nordmenn. Filmen er altså alt Der gudene er døde prøvde å være, og det sier ikke lite. Det er vanskelig å si noe om skuespillere når man ikke behersker språket selv, men Johanna ter Steege gir Emma-skikkelsen dybde, og formidler sinnstemninger med innlevelse uten overdreven pathos.

Kjære Emma er en meget ærlig, troverdig og tross alt levende film, som selvsagt gikk nesten ubemerket forbi da den gikk på kino for halvannet år siden.

mn


Nettverksgruppa 20/1-94, www@nvg.ntnu.no