høst 2018
august  sep  okt  nov  des
01 September 2005, av Francois Truffaut, 1956 (oversatt av Yngve Sæther)

James Dean is Dead [H2005]



På kvelden den 30. september 1955, mot Warner Brothers-filmteamets instrukser, kom James Dean seg bak rattet på sin sportsbil – og ble drept på en veistrekning nord i California. Nyhetene om dette, som vi fikk høre om i Paris neste dag, vekket ikke så mye oppmerksomhet akkurat da. En ung skuespiller, 24 år gammel, var død. Seks måneder har gått, og vi får se to av hans filmer. Nå innser vi hva som har gått tapt.

James Dean hadde sin filmdebut i Elia Kazans Øst for Eden. Etter det plukket Nicholas Ray han opp, og ga han rollen som den unge helten i Rotløs ungdom. Til slutt var det George Stevens som valgte Dean til å spille hovedrollen i Giganten, historien om en mann som vi følger fra han er 20 til han blir 60 år. Deans neste rollen skulle blitt bokseren Rocky Graziano i Somebody Up There Likes Me.

Under avslutningen av opptakene til Giganten sa Dean til agenten sin, etter å ha fulgt nøye med regissør Stevens under arbeidet med filmen: ”Jeg tror jeg kunne blitt en bedre regissør enn skuespiller.” Han ønsket å etablere et uavhengig filmselskap. Agenten hans lovet å ta det opp med overhodene i Warner Brothers. Det var da James Dean, som hadde kontraktsforbud mot å bruke bilen sin under opptak, suste avgårde til Salinas for å delta i et bilrace. Det var underveis dit, en sval natt, at Porschen hans ble smadret sammen med en bil som kom inn fra en sidevei. Det var hans skjebne å dø før sin tid, som så mange andre kunstnere.

James Deans måte å spille på er enestående i femti års filmproduksjon; hver bevegelse, hver holdning, hver mimikk er et slag i ansiktet på den psykologiske tradisjonen. Han spiller noe bortenfor det han sier, han spiller ved siden av scenen, hans uttrykk følger ikke samtalen.

Det var øyeblikk da Chaplin nådde det ytterste innen mime; han ble til et tre, en gatelykt, et dyreskinn lagt ved siden av en seng. Deans spill er mer likt dyrets enn menneskets, og det gjør han uforutsigbar. Hva vil hans neste gest bli? Han kan fortsette å snakke og snu ryggen til kamera mens han avslutter en scene. Han kan plutselig kaste hodet bakover eller la det falle; han kan strekke armene mot himmelen, med håndflatene opp for å overbevise, for så å la dem falle ned i resignasjon. I en enkelt scene kan han se ut som Frankensteins sønn, et lite ekorn og en knekket gammel mann. Hans nærsynte blikk bekrefter følelsen av at han skifter mellom sitt eget spill og det som står skrevet. Det er en vag tilstedeværelse, en nærmest hypnotisk halvsøvne i hans spill.

Når du er så heldig å kunne skrive for en skuespiller av denne typen, en som spiller mer fysisk enn sanselig – istedet for å filtrere alt gjennom hjernen, er den beste måten å oppnå gode resultater på å tenke abstrakt. La oss tenke oss at James Dean er en katt, en løve, eller kanskje et ekorn. Hva kan katter, løver og ekorn gjøre som ikke mennesket kan? En katt kan falle fra store høyder og lande på potene sine, den kan bli overkjørt uten å bli skadd; den skyter rygg og slipper lett unna. Løven kryper og brøler, ekorn hopper fra en gren til en annen. Så det man kan gjøre er å skrive scener der Dean kryper (blant bønnestenglene), brøler (på politistasjonen), hopper fra gren til gren, faller fra stor høyde og ned i et tomt svømmebasseng uten å bli skadd. Jeg innbiller meg at det er slik Elia Kazan, Nicholas Ray og George Stevens gikk fram.

Deans store styrke som skuespiller, og hans evne til å forføre publikum, var så intens at han kunne ha drept sine foreldre hver kveld oppe på lerretet med snobbens såvel som det alminnelige publikummets velsignelse. I løpet av tre filmer ble James Dean mer enn en skuespiller. Han ble en personlighet. Takket være Elia Kazans og Nicholas Rays følsomhet overfor skuespillere fikk James Dean spille karaktertyper nært opp til den Baudelairske helten han egentlig var. Den underliggende årsaken til hans suksess? Med kvinner er årsaken åpenbar, og trenger ingen forklaring. Med unge menn var det fordi de kunne identifisere seg med han; det er det grunnleggende for den kommersielle suksessen filmene hans fikk i et hvert land rundt om i verden. Det er lettere å identifisere seg med James Dean enn med Humphrey Bogart, Cary Grant eller Marlon Brando. Deans personlighet er mer ekte. I det du forlater en Bogart-film, kan du trekke hattebremmen ned; dette er ikke riktig sted for en som er ute etter bråk. Etter en film med Cary Grant kan du klovne rundt på gaten, og etter Brando kan du senke øyenbrynene og føle deg fristet til å sjekke opp nærmeste jente. Med Dean er identifikasjonen dypere og mer helhetlig, fordi han har i seg all vår todelthet, splittelse; våre menneskelige svakheter.

Igjen må vi bruke Chaplin eller karakterskikkelsen Charlie, for å sammenlikne. Charlie starter alltid på bunnen og kommer seg oppover. Han er svak, liten og frosset ute. Han mislykkes i alle sine forsøk; han prøver å sette seg ned for å slappe av, og faller ned på bakken. Han er latterlig, både for den kvinnen han forsøker å forføre, og for den bøllen han forsøker å temme. Hva som skjer nå er en ren nådegave: Charlie hevner seg, og går seirende ut. Plutselig begynner han å danse, skøyte og spinne rundt bedre enn noen annen, og setter de andre i skyggen. Han triumferer, all spott og hån forsvinner – fra nå av har han alle på sin side.

Det som begynte med tilpasningsproblemer, har nå blitt snudd helt på hodet. Hele verden, alt og alle som før var imot han, står nå til hans tjeneste. Alt dette stemmer med Dean også, men vi må huske på en fundamental forskjell; hos han ser vi aldri det minste tegn til frykt. James Dean er helt bortenfor alt; i hans spill er det verken snakk om mot eller feighet, heltemot eller frykt. Noe annet er på gang, et poetisk spill som gir rom for frihet. Å spille riktig eller galt har ingen relevans når vi snakker om Dean, fordi vi venter oss en overraskelse for hvert minutt som går. Han kan le når en annen skuespiller ville gråte, eller omvendt. Han drepte psykologien den dagen han viste seg på settet.

Med James Dean er alt gudbenådet, i enhver betydning av ordet. Det er hans hemmelighet. Han er ikke bedre enn alle andre, han gjør noe annet, det motsatte; han beskytter sin magiske integritet fra begynnelsen til slutten i hver film. Ingen har noensinne sett James Dean gå; han slentrer, løper eller vugger frem og tilbake som postmannens trofaste hund (tenk på åpningen i Øst for Eden). Dagens unge mennesker er fullt og helt representert i James Dean, mindre for grunner som vanligvis blir gitt – vold, sadisme, tungsinn, raseri og pessimisme – enn for andre grunner som er uendelig mer enkle og hverdagslige; beskjedenheten, den stadige fantaseringen, den ungdommelige søken etter en annen og renere moral. Rotløsheten, stoltheten, sorgen over å føle seg ”utenfor”, det stadige ønsket om å bli integrert i samfunnet, og samtidig ikke ville det.

Det er ingen tvil om at James Deans skuespill vil starte en ny Hollywood-stil. Men tapet av denne unge skuespilleren er uopprettelig; han var kanskje den skuespilleren som var begavet med mest oppfinnsomhet. Han møtte døden på veien, en sval september natt – som den unge amerikaneren beskrevet i Jean Cocteaus ”Les Enfants Terribles”: ”…bilen bykset, vred seg, kolliderte mot et tre og ble til et lydløst vrak, med det ene hjulet roterende saktere og saktere som et lykkehjul.”

Søk








Høstprogrammet vårt er sluppet! Se https://t.co/uFvLD6v84K for mer info. #filmprogram #filmvisninger #trondheim… https://t.co/wtm7Dj2oJl