vår 2018
jan  feb  mar  apr  mai  jun
01 September 2015, av Endre Eidsaa Larsen

Retrospektiv: Per Blom



Det sies at vi aldri har hatt en Carl Theodor Dreyer eller Ingmar Bergman, men vi hadde da Per Blom.

Filmhistorisk har Norge alltid ligget i skyggen av Danmark og Sverige. Vi hadde aldri en stumfilmregissør som virkelig utforsket filmmediets potensial. Sverige hadde produktive mestere som Victor Sjöström og Mauritz Stiller, Danmark hadde Dreyer og Benjamin Christensen; vi hadde Rasmus Breistein. Den norske stumfilmklassikeren Laila (1929) ble regissert av en danske.

Senere har vi utvilsomt hatt våre fremtredende filmskapere: Tancred Ibsen, Arne Skauen, Edith Carlmar, Erik Løchen, Pål-Bang Hansen, Ivo Caprino, Arild Kristo, Anja Breien, Pål og Vibeke Løkkeberg, Wam & Vennerød, Oddvar Einarson, Unni Straume, Bent Hamer, Margareth Olin, Knut Erik Jensen Petter Moland, Erik Skjoldbjærg, Torill Kove, Joachim Trier, for å nevne noen. Men når det kommer til filmatisk poesi i narrativ spillefilm (i tradisjonen til Dreyer, Bresson, Tarkovskij), er det få, om noen, som kan måle seg med Per Blom.

Blom filmet ikke mennesker uten å samtidig filme sine følelser for dem, og uten å formidle menneskets eksistensielle lodd i en tvetydig verden, full av begrensninger, men også en skremmende frihet. For meg overgår Blom til og med Løchen, Breien og Trier når det kommer til å filme relasjonen mellom mennesker, og å lade ting med en emosjonell vekt. Du må utenfor Norge, til en filmskaper som Robert Bresson, for å finne like mye emosjonalitet og mening i en hånd som tar i et dørhåndtak. Du må til filmskapere som Dreyer eller Bergman for å finne blikk som veier så mye som de gjør i Mors hus (1974) og Is-slottet (1987).

Etter en visning av debutfilmen Anton (1973) i 1974 beskriver filmkritikeren Oddvar Foss den unge Per Blom som «en éner blant våre filmskapere sånn over natten.» (Fant, nr. 27, 1974) Han fortsetter entusiastisk: «Jeg kan ikke huske å ha sett noen bedre norsk film enn Anton.» Foss peker på to grunnleggende kvaliteter i filmen, som også vil vise seg i senere filmer av Blom: Det ene er en profesjonell og håndverksmessig mesterlighet – en beherskelse av det han holder på med. Det andre er en ikke-didaktisk humanisme, en respekt for mennesker som «irreduserbare».

I følge Gunnar Iversen representerte Anton en norsk sosialmodernisme, sammen med filmer som Liv (1967) og Exit (1970) av Pål Løkkeberg, Voldtekt (1971) av Anja Breien, Rødblått paradis (1971) av Oddvar Bull Tuhus og Motforestilling (1972) av Erik Løchen. Merkelappen «sosialmodernisme» navngir det Iversen karakteriserer som «et modernistisk stiluttrykk», men der «menneskets eksistensielle spørsmål blir balansert mot en sosial og politisk diskusjon.» Men som Iversen påpeker: «Denne politiske dimensjonen kommer imidlertid til uttrykk på en indirekte måte, ikke gjennom sosialrealismens didaktiske pekefingerform.»

Man kan diskutere hvorvidt det er nødvendig å utskille en «sosialmodernisme» fra en «modernisme» eller «neomodernisme» ala Antonioni (det kan skape et falsk skille mellom modernisme og sosialt og politisk engasjement – som om Antonionis modernisme ikke inkluderer et sosialt og politisk engasjement), men kategoriseringen antyder i alle fall to viktige trekk ved Bloms filmskaping: en opptatthet av ekspressiv filmatisk form, og en sosial og politisk samvittighet som av og til resulterte i kontroversielle utrop – slik som i Mors hus, der han tok han for seg distriktspolitikk og incest.

I 1967 var Per Blom med på å etablere produksjonsselskapet Vampyrfilm, sammen med åtte andre kollegaer, deriblant Breien og Bull Tuhus. De ville utnytte «de mulighetene som finnes», som Blom sa i et intervju, og «ta Norsk Film! Innenfra». Det samme året kom Arild Kristos turbulente, eksperimentelle montasjefilm Kristoball (1967), der Blom var regiassistent. I tillegg til å regissere langfilmer fra midten av 70-tallet, jobbet Blom med egne kortfilmer og skrev manuset til flere verk fra 70-tallet (gjerne i samarbeid med regissøren), slik som nevnte Rødblått paradis, Voldtekt (Breien, 1971) og Ukeslutt (Laila Mikkelsen, 1974).

Blom regisserte i alt fem langfilmer, og er nok mest kjent for Mors hus og Is-slottet. Trondheim filmklubb viste disse to filmene i henholdsvis 2014 og 2013. Med et fullt retrospektiv av Bloms fem langfilmer, samt et par kortfilmer, ønsker vi å gi publikum muligheten til å oppdage filmer det ellers er svært vanskelig å få sett, og samtidig løfte frem en av Norges mest interessante, men bortglemte regissører. Blom fortjener en større status i den norske filmkulturen, og filmene fortjener et større publikum.

Blom er en av de få norske filmskaperne som var en film-skaper i ordets rette forstand: en som brukte film til å la verden og menneskets følelser fremtre i en ny synlighet.

Selv død er han glemt, men vi hadde Per Blom.

Og vi har fortsatt filmene.

Takket være Nasjonalbiblioteket, får vi lov til å vise dem.


Søk








https://t.co/oTyYeRS7S9 https://t.co/tbFH6cJzLR