høst 2018
august  sep  okt  nov  des
01 January 2012, av Mads Outzen

Blue Velvet – vårt eventyr i blått [Vår 2012]



En relativt digresjonistisk tankestrøm om et mesterverk – i fire bevegelser.

Med Blue Velvet utforsker David Lynch den typen angstfylte, drømmelignende landskap som tross alt har blitt hans varemerke gjennom verk som Eraserhead (1977), Twin Peaks (1990), Lost Highway (1997), Mulholland Drive (2001) og Inland Empire (2006). Igjen er det en aura og ei kraft til stede i universet han skaper som er både affektiv og aksentuert med den formen for underlighet som sjeldent kan eller bør forklares. I et unikt og komplekst filmunivers fylt til randen med drøm, fantasi, og alternativ virkelighet, får vi lov til å være del av det vi godt kan kalle en melodramatisk og surrealistisk neo-noir langt utafor rammeverket. Og det kan være en ekstrem opplevelse; i møtet mellom det lyse og mørke, det gode og det onde, det vakre og det vonde. Lynch har selv sagt at arbeidet med prosjektet starta med en følelse og en tittel, en idé om blå fløyel, om du vil, og det er alt som trengs for å skape en verden – en rar verden.

Det blir ofte sagt at anslaget til en film er som et slags mikrokosmos for verket. Aldri har dette vært mer sant enn i åpninga av Blue Velvet. I løpet av et par minutter blir vi med på ei reise fra den idylliske forstadstilværelsen til det skitne livet under jordoverflata, i en montasje fra roser og en vinkende brannmann til død og kravlende insekt. Dette blir et overordna frampek som forteller oss om dobbelheten i landskapet filmen legger fram, om overflata og undersida, og allerede nå er vi klar over at vi er på vei inn i skyggenes dal… og at dette bare er starten.

#1 Med drøm i øret

Velkommen til Lumberton. Det er det som står på skiltet. En oppdikta og idyllisk-nostalgisk versjon av den amerikanske småbyen. Det er her vi møter Jeffrey Beaumont, en nysgjerrig og naiv gutt, som vandrer rundt i selvpåført rastløshet. Det er også her han finner et avkutta øre. Det avkutta øret – en katalysator for de to nivåene i denne fortellinga; mysteriet og drømmen. Et narrativ i det øvre og det nedre. På overflata spiller Blue Velvet seg ut som et mysterium, ei jakt på sannheten om øret og om menneskene som øret fører fram til, ei krimhistorie, der vår venn Jeffrey er detektiv, med påfølgende møter med ei femme fatale og en ondsinna skurk.

Under finnes det derimot en annerledes verden. En verden av drøm og illusjon, av fantasi, av flytende grenser mellom det indre og det ytre, og mellom identiteter, som har sin start og slutt i veien inn og ut igjen av nettopp et øre. Alt fra ekspressiviteten i mise-en-scène; scenografien, stiliserte farger, lyssettinga og bruken av skygger; til kameraføringa, den intime flyten og den bevisste utnyttelsen av nærbilder, og det impulsive og irrasjonelle lyddesignet, viser til den subjektive styringa av det som blir representert. Det såkalte mysteriet blir derfor irrelevant – om vi følger den drømske og assosiative logikken – og mysteriet blir heller møtet med drømmeverdenen i seg selv, der poenget er relasjonen mellom stil og struktur og oss som tilskuere, og der det er vår forståelse og opplevelse av filmuniverset som blir nøkkelen i døra.

#2 Et eventyr i blått

Det er dermed ikke rart at Blue Velvet ofte har vært mat for en psykoanalytisk forståelse. For hvis du har lyst er det ikke vanskelig å spore alt fra det schizofrene og det narsissistiske, til det ødipale og det symbolske, i dette forstyrra og forføreriske lappeteppet som Lynch presenterer oss med. Og det ligger mye konstruktivt i dette. Jeg har derimot lyst til å se på fortellinga som et eventyr, om i en ganske annerledes variant, et eventyr om en gutt som må redde ei prinsesse fra et udyr. Et eventyr i form av en idealisert fantasi – eller et drømmeri. Et eventyr i blått.

Jeffrey er vår blåøyde protagonist. Vår helt, som må utføre sin dåd på et sted forankra i tid og rom, men som samtidig er like diffust som den ordinære det-var-en-gang-linja. Han må ut på ei reise for å redde nattklubbsangerinna Dorothy Vallens – ”a woman in trouble”, for å bruke ei ofte brukt linje fra Lynch sin filmografi – og må derfor gå i møte med den skitne virkeligheten til voksenlivet. En verden av sex og vold, skopofili og masochisme, misbruk og død. Og det er der han må redde Dorothy. Hun er prinsessa. Offeret. Hora. Og hun må reddes fra den mildt sagt eksentriske skurken Frank Booth – kanskje den jævligste karakteren jeg har opplevd i film. Han er udyret. Djevelen. Ondskapen. Og han er nødt til å dø for hennes frihet.

Derimot viser det seg etter hvert at dette eventyret har en revisjonistisk kvalitet. For her finnes det to prinsesser. Dorothy og Sandy. To prinsesser med ulike egenskaper. Sandy er den søte nabojenta. Dorothy er den erotiske elskerinna. Sandy er forelskelse. Dorothy er begjær. Begge må reddes. Videre finnes det kanskje også to udyr. Og ingen prins. For selv om Frank er i sin egen klasse, så er Jeffrey ikke bare uskyldig og naiv, han er lysten, til og med pervers, uvøren, til og med en opphisser, som ofte skaper farligheter for sine omgivelser. Alle disse speiles i hverandre samtidig som å være motsetninger. Et eventyr i parallell og paradoks – det var en gang en gutt som likte å drømme seg bort. Til en annerledes verden. Til eventyret.

#3 Det poetiske bildet

Det er likevel en litt annerledes kvalitet som oftest har vært drivkrafta for min fascinasjon for denne filmen – kall det gjerne en elegisk eller egosentrisk kvalitet – der det som står sentralt er selve jakta på det som kalles det poetiske bildet [the poetic image]. Dette begrepet ble definert av den franske poeten Pierre Reverdy som ”the conjunction of two more og less distant realities to create a new reality”, et grep som igjen skaper en estetisk følelse han kaller lyrisisme [lyricism]. Dette rammeverket ble grunnleggende for ideen om surrealisme og ideen om surrealitet – som vi kan definere som en slags syntese mellom drøm og virkelighet, det å skape en gnist i møtepunktet mellom det abstrakte og det konkrete, det indre og det ytre, for å skape en ”overvirkelighet”, en sur-realitet, i sammensmeltinga av virkeligheten og sjelelivet.

Universet som skapes i Blue Velvet er prega av en søken etter sin egen surrealitet, ei jakt etter det poetiske bildet – på gnisten, det vidunderlige, en følelse av lyrisisme. Fra åpninga av så er den poetiske sammenblandinga av virkelighet en tilstedeværelse vi ikke kan ignorere, fra den generelle atmosfæren av uro og usikkerhet – av åpenhet, forvirring og tvetydighet, nervøsitet og angst – til mer illusjonistiske og illustrative øyeblikk som den eksentriske framføringa av Roy Orbison med lampe som mikrofon eller seansene i det rosa rommet. Det skaper ikke bare en følelse av lyrisisme, men også den nevnte underligheten som sjeldent kan eller bør forklares, og til sammen en følelse du ikke kan sette fingeren på – en intellektuell og emosjonell aura, som jeg tror kan være det som gir denne filmen sin ekstraordinære mystiske og magiske kraft.

#4 Ondskap og kjærlighet

Til slutt er det uansett to ord som karakteriserer Blue Velvet bedre enn alt det andre –ondskap og kjærlighet. Kampen mellom disse to lada ordene er den sentrale konflikten. Enten vi har lyst til å se filmen som en parabel for vold i familien eller en refleksjon rundt det vonde som finnes i oss, den bittersøte sannheten om menneskelighet, eller noe annerledes, så kommer vi ikke unna at Lynch igjen har strippa fortellinga ned til arketypiske forestillinger om følelser og følelsesliv. Til ideer; om det lyse og mørke, det gode og det onde, det vakre og det vonde, og til nedbrytinga av distinksjonen mellom disse, for å skape unike ideer og assosiasjoner.

Den flytende dobbelheten i universet har hele veien vært til stede i både det formale og det tematiske, til og med i vår protagonist, og er både drivkrafta og løsninga på det drømmespillet som har blitt utforska gjennom filmen. Når vi mot slutten av filmen møter Jeffrey igjen, i det han med Sandy ved sin side kikker ut vinduet på en rødstrupe med en mark i munnen, har vi kommet fram til den lykkelige slutten på vårt eventyr, selv om gåta er den samme. Rødstrupen blir symbolet på kjærlighetens seier over ondskapen. Og på samme tid symbolet på mysteriet vi har opplevd og selv må velge hva vi vil gjøre med. Så enkelt og likevel så komplisert. Det er jo strengt tatt slik det alltid er med David Lynch. Det gjelder også denne symfonien i blått.

Søk








Høstprogrammet vårt er sluppet! Se https://t.co/uFvLD6v84K for mer info. #filmprogram #filmvisninger #trondheim… https://t.co/wtm7Dj2oJl