vår 2018
jan  feb  mar  apr  mai  jun
01 September 2013, av Mads Outzen

Et brev til Chris Marker [Høst 2013]



Den første filmen din jeg så var Sans Soleil. Tre barn på en vei på Island. 1965. Et bilde av lykke som alltid står alene. Inn fra svart. Hokkaido. Skjørheten til øyeblikk utafor tid. Minner som bare blir igjen som minner. Afrika. Tid som ikke er tid. Ulike konsepter om tid. Abstrakt sameksistens. Og ja – nå veit jeg at det finnes emuer på Île-de-France. Tokyo. Et kattetempel. Hvordan kan vi huske tørst? Omskrevne minner som en elegi i tid. Alt annet er jo like idiotisk som det de lærer bort på filmskolen – å ikke se inn i kameraet.

Den neste filmen din jeg så var La Jetée. Levende døde bilder. Tingenes foreløpighet. Og alle ting har sitt usynlige motstykke, har det ikke? Øyeblikket, det anti-prosaiske augeblinket, det øyeblikket, som jeg misunner alle som ser det for første gang – det øyeblikket som gjør meg målløs i det jeg skriver om det, som gjorde at jeg skvatt til i skrekkblanda fryd, og som svarte på spørsmålet: Hva er film? Det. Et ansikt som framstår og forsvinner igjen. Et spor som blir funnet… er borte. Paris. Bilder av nåtid. Orly. Bilder av fortid. Apokalypse. Bilder av framtid. Det oversanselige og det overveldende – å se inn i kameraet.

Den siste filmen din jeg så var Le Fond de l’Air est Rouge. Rød luft. En katt uten et glis. Håp som svant. Praha. Den kollektive sjela til knuste dukker. Revolusjonær romantisisme. Idealet. Cuba. Om det er slik at historie bare smaker bittert for den som forventer et sukkertrekk? Bare luft. Utopi er uutholdelig absurd. Historie kaster alle sine tomme flasker ut av vinduet. Med vannport kommer vaskebjørn. Avkutta hender i takt. 1968. En drøm som gradvis kommer inn i fokus… eller ut av fokus? Umulig minne – sinnsforvirra minne. Elektronisk graffiti. Vil det komme et siste brev? Å elske uten illusjon er fortsatt å elske – å være kameraet.

Jeg mener ikke å være en ustødig kopi. Det er med tristesse jeg skriver til deg. Det er nå over et år siden du forlot oss. Så jeg vil bare skrive noen ord. For å døyve min egen melankoli. Du, som essayist, filosof, lyriker, dokumentarist, aktivist og filmskaper. Du, som et monument til ei reell levetid som ekstraordinær artist. Du… kan forstå det. At ord er flyktige og blir knappe. At noen ord er nøkkelen. En tankestrøm. En årvåken meditasjon over minner og drøm. Til ditt
minne – i nattemørket. Uferdig og ufullstendig i sitt uttrykk. En undersøkelse, oppdagelse og gransking av en refleksjon rundt menneske og kunst. En bevisst hallusinasjon. Poesi født av usikkerhet. Poesi som alle kan skrive. Med emuer i sonen.

Drøm søtt – du glisende katteprins.

Søk








https://t.co/oTyYeRS7S9 https://t.co/tbFH6cJzLR